Det finnes en lang rekke lover som på en eller annen måte angår dyrevelferd, men loven over alle lover er selveste dyrevelferdsloven. Den gjeldende loven trådte i kraft i 2010, da byttet den også navn fra å hete dyrevernloven.
Dyrevelferdsloven
Av: Emma Mary GarlantBåde ville dyr og dyr i fangenskap
Dyrevelferdsloven omfatter både ville dyr og dyr i fangenskap. Av disse dyrene er det syv dyregrupper og en art:
pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, fisk, tifotkreps, blekksprut og honningbie (art).
De fleste av disse er det vi kaller virveldyr, men tifotkreps, blekksprut og honningbie er virvelløse dyr. (Tifotkreps er dyr som f.eks. kreps, krabbe, reke og hummer).
Kan lide
Grunnen til at akkurat disse dyrene er omfattet av loven, er fordi de aller fleste forskere er enige om at dette er dyr med veldig avanserte hjerner, og derfor med stor sannsynlighet er følende, eller iallfall har en form for bevissthet som gjør at de kan lide. I tillegg er det mange av dem vi har i fangenskap, slik som honningbie. Som samfunn mener vi at dette gjør at disse dyrene fortjener å bli beskyttet av en lov som ivaretar velferden deres.
(Men husk: At forskerne er enige om at disse kan lide, utelukker ikke at andre dyr kan lide!)
12 paragrafer = 12 dyrevettregler
Dyrevelferdsloven består av til sammen 40 paragrafer, og det er vel neppe feil å si at selv ikke landbruksministeren kan alle utenat. Men her er 12 av de 40 paragrafene, som alle bør huske.
Nesten alle er skrevet om, slik at de er enklere å huske. Klikk på paragrafene hvis du vil se originalene.
§ 1. Formål:
Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr.
§ 3. Generelt om behandling av dyr:
Dyr har egenverdi, uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker.
§ 4. Hjelpeplikt:
Alle som treffer et dyr som er skadet eller trenger hjelp av annen grunn, skal hjelpe det.
§ 5. Varsling:
Alle som tror at et dyr blir mishandlet eller vanskjøttet, skal varsle Mattilsynet eller politiet.
§ 6. Kompetanse og ansvar:
Alle som har ansvar for dyr, må ha den rette kunnskapen og erfaringen. Man må være fylt 16 år for å ha ansvar for dyr alene.
§ 12. Avliving:
Dyr som skal avlives, må først bedøves og ikke utsettes for unødig påkjenning.
§ 14. Særskilte forbud:
Det er forbudt å være voldelig mot dyr. Det er forbudt å bruke levende dyr som fôr eller agn.
§ 20. Jakt, fangst og fiske:
Også jegere og fiskere må ta hensyn til dyrenes velferd.
§ 23. Dyrs levemiljø:
Dyr skal holdes i et miljø som sikrer at behovene tilfredsstilles.
§ 25. Avl:
Kun friske og funksjonelle dyr skal brukes i avl.
§ 26. Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser:
Dyr skal ikke påføres stress, smerte eller frykt når de trenes eller er på utstilling og konkurranser. Hundekamper og lignende er forbudt.
§ 28. Utsetting av dyr i naturen:
Dyr vi vanligvis har i fangenskap, skal ikke settes ut i naturen for å greie seg selv.
Mattilsynet og «dyrepoliti»
I Norge er det Mattilsynet som tar hånd om dyrevelferdsloven. Det gir Mattilsynet rett til å undersøke ethvert dyrehold, for å se om loven følges. Ofte skjer det etter at folk har sendt inn bekymringsmelding, noe paragraf 5 sier at vi alle har plikt til å gjøre, om vi mistenker at dyr lider.
Hvis Mattilsynets inspektører oppdager at noen bryter loven, kan de gi bøter og forbud mot å eie dyr. Er saken veldig alvorlig, anmelder Mattilsynet saken til politiet, som tar over saken. De anmeldte kan få fengselsstraff, og strafferammen er på tre år.
I 2015 var Sør-Trøndelag politidistrikt det første til å få en egen dyrekrimgruppe, ofte omtalt som «dyrepoliti». Etter det har også politidistriktene i Rogaland og Østfold fått slike grupper. Det er foreløpig et prøveprosjekt, for å se om slike grupper vil føre til flere anmeldelser og om flere saker ender med straffesak og domfellelse.