Mennesker har nok brydd seg om dyrenes velferd veldig lenge, men det er ikke så veldig lenge siden det for første gang ble vedtatt egne lover for dyrene. Og det er enda kortere tid siden forskerne begynte å forske på dyrevelferd.
Det kan diskuteres når det hele startet, men mange er enige om at året 1789 er en viktig milepæl i denne sammenheng. Det var da Jeremy Bentham (1748–1832), en engelsk filosof, mente at vi alltid må spørre oss om et dyr kan lide, og at det vil ha betydning for måten vi behandler dyret. Det førte til at dyrenes lidelse ble satt på den politiske dagsorden. Og i 1822 vedtok Det britiske parlamentet, som det første i verden, en egen lov som skulle beskytte dyr, nærmere bestemt en lov som skulle forebygge mishandling og uriktig behandling av storfe.
I Norge fikk vi ikke vår første dyrevernlov før i 1935, men straffeloven fra 1842 forbød dyreplageri.
Etter dette lå fokuset lenge på at dyr ikke skulle være syke eller bli mishandlet, slått og sparket. Dyrene skulle vernes mot lidelse. Men etter den andre verdenskrig fikk vi et nytt fokus, nemlig dyrenes levevilkår. For med industrialiseringen av landbruket, som fulgte etter den andre verdenskrig, ble det også endringer i måten vi holdt husdyr på. Hittil hadde det vært vanlig å ha ganske få dyr på mange bondegårder, og dyrene levde ganske fritt, men nå ble det mer vanlig med noen få bondegårder med desto flere dyr. Dyrene ble mye oftere stengt inne og vi begynte å snakke om husdyrproduksjon, på linje med produksjon av ting. Dyrene ble med andre ord nå behandlet nesten som maskiner, som skulle produsere varer for oss.
Brambellkomiteen kom i 1965 fram til fem punkter som må oppfylles i husdyrhold. De kalles ofte «De fem friheter».
Komiteen slo videre fast at de to første punktene stort sett var oppfylt i husdyrholdet, men at de andre punktene måtte forbedres.
Den moderne vitenskapen dyrevelferd
Det var etter det vi kan si at den moderne vitenskapen dyrevelferd oppsto. De fem frihetene viste tydelig at det var nødvendig med mye mer kunnskap om dyrene. Og det trengtes ikke bare mer av det som veterinærene kan, det som dreier seg om dyrenes fysiske helse, det trengtes i tillegg mer kunnskap om dyrenes mentale helse og normale atferd.
I 1986 ble det for aller første gang utnevnt en professor i dyrevelferd: Donald M. Broom fra England. En mann som har betydd mye for å få dyrevelferd til å bli en anerkjent og etablert vitenskap.
Tiden etter det har vitenskapen dyrevelferd vokst seg stor verden over, og det finnes flere professorer, og det er mulig å studere faget ved mange universiteter og høyskoler. Det som kjennetegner dagens dyrevelferdsvitenskap, er at det legges mer og mer vekt på at dyrene ikke bare skal vernes mot lidelse og ha visse friheter – men at vi aktivt må legge forholdene til rette for god dyrevelferd.
I 2010 ble dyrevernloven erstatte av den gjeldende dyrevelferdsloven. Den sier at dyrene ikke bare skal vernes mot lidelse, ha visse friheter og behandles godt. Den sier også at dyr har egenverdi.
