04 apr Også fisker trenger venner
Sebrafisker. (Foto: Oregon State University, CC BY-SA 2.0, via Wikimedia Commons)
Kort sagt:
Vi mennesker takler kjipe situasjoner bedre hvis vi har venner rundt oss. Det gjør sebrafisker også.
Sosial støtte er bra for oss
Sosial støtte er det vi opplever når vi blir tatt vare på av andre, og når vi føler oss som en del av et nettverk. Venner er et typisk eksempel på mennesker som gir oss sosial støtte.
Det er mye forskning som viser at sosial støtte er bra for oss. Bra for både vår fysiske og mentale helse. En av grunnene til dette er at sosial støtte gjør at vi takler situasjoner vi opplever som stressende bedre. F.eks. vet vi at det er bra for oss å oppleve sosial støtte hvis vi mister noen vi er glad i. Og vi kan vel være enige i at det er mye mer skummelt å se skrekkfilm alene enn sammen med noen?
Forskere i Portugal ville se dette fenomenet også er å finne hos fisk. Nærmere bestemt sebrafisk.
Sebrafisk er en fiskeart som lever i ferskvann i blant annet India. Men kanskje bedre kjent er den som en yndet akvariefisk verden over. Dessuten brukes den mye som en såkalt modellorganisme i forskning, blant annet når forskerne skal studere hvordan virveldyr har utviklet seg gjennom den evolusjonære historien.
Metodene
Forskerne utførte flere forskjellige forsøk for å få best mulig svar:
Det første forsøket gikk ut på å se om andre fisker i det hele tatt hadde en slik støttende effekt på fiskene i farefulle situasjoner.
Det andre forsøket gikk ut på å se hva som i så fall ga den støttende effekten, om det var synet av andre fisker eller lukten av dem. (Jada! Fisk har god luktesans!)
Det tredje forsøket gikk ut på å se om det hadde noe å si hvor mange venner de hadde. Om fisken reagerte annerledes hvis den hadde to, fire eller åtte andre fisker å støtte seg til.
Helt til slutt gjorde de noe utrivelig. De avlivet og undersøkte hjernene til noen av fiskene som var testet, for å se hvilke områder i hjernen som var aktive.
Figuren viser hvordan forsøkene var satt opp. Akvariet til venstre er der de andre fiskene («vennene») var. Det til høyre er det forsøksfisken ble plassert. Sprøyten som ligger på høyre side viser hvordan alarmstoffet ble tilsatt. (Foto: Den vitenskapelige artikkelen, doi:10.1038/srep44329)
For å iscenesette en farefull situasjon uten å utsette fiskene for virkelig fare, tilsatte forskerne et spesielt stoff i vannet, et såkalt alarmstoff. Dette stoffet er noe som finnes i hudcellene til mange fisker, og som frigis hvis det går hull i huden deres, som hvis en fisk blir angrepet av et rovdyr. Dette stoffet kan de andre fiskene lukte, så stoffet utløser en alarmreaksjon hos de andre fiskene. Dvs. at de andre fiskene blir redde og vil komme seg bort fra faren.
Resultatene
Resultatene viste at: Ja! Venner gjør at fisken blir mindre redd! Når forskerne tilsatte alarmstoffet, og fisken kunne både se og høre andre fisker som var i det andre akvariet, ble den mindre redd enn hvis den var helt alene.
Resultatet av det andre forsøket viste at det hovedsakelig var synet av de andre fiskene som hadde den beroligende effekten, ikke lukten.
Resultatet av det tredje forsøket viste at det ikke hadde noe å si om det var to eller åtte venner. Dvs. at to fisker hadde den samme beroligende effekten som åtte.
Til slutt: Disseksjonen av hjernene viste at sosial støtte utløste et bestemt aktiveringsmønster i forskjellige områder i hjernen. Et lignende mønster vi finner i hjernen til pattedyr når de opplever sosial støtte.
Konklusjonen
Forskerne konkluderer med at for sebrafisk er sosial støtte i farefulle situasjoner viktig, i likhet med hva det er for oss mennesker. Og at fenomenet sosial støtte hos alle virveldyr sannsynligvis har en felles evolusjonær opprinnelse.
Kilder:
http://www.nature.com/articles/srep44329
http://www.igc.gulbenkian.pt/pages/article.php/A=395___collection=pressReleases___year=2017
https://www.eurekalert.org/pub_releases/2017-03/igdc-fan032917.php
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18054804
http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2015/12/sebrafisk%3A-en-gjennomsiktig-forskeryndling.html
(Skrevet av Emma Mary Garlant, publisert 04.04.2017)